tirsdag 25. oktober 2016

Hornindalsrokken - WOW faktor!!...

Ein god del av bilda er i små utgåve...trykk på bilda for å få dei større og du kan berre bla med piltastane!!...
Fantastisk å kunne stå på toppen av Rokken å sjå ut Hjørundfjorden og sjå heim...

Det er ein spesiell følelse eg sit med etter ei slik oppleving...Eit par daga etter eg har klart å bestige den markerte toppen lengst der inni Hjørundfjorden som eg skua kvar dag så lenge det er sikt innover, og har hatt så lyst å besøke. Hornindalsrokken 1529 moh!! Den er også omtala som Rokken eller Hønndalsrokken...
Kanskje ikkje så veldig spesielt for mange glade fjellfolk, og ja eg er "fjellfolk" men ikkje alltid like lett å kome seg til topps uansett kor stor lysta er!!
Etter å ha hørt beskrivelsar har eg sagt at eg aldri skulle opp på Jønshornet/Ramoen eller Hornindalsrokken og fleire andre!! For med slik høgdeskrekk er det jaggu ikkje godt å gå på luftige toppar, men så er det å tørre å møte og gjerne utfordre frykta si…å når eg tør å stå opp kvar dag med dei utfordringane smertene gir meg så skulle det berre mangle at eg ikkje skulle tørre å vere på ein litt luftig plass med ei utsikt som ikkje likna noko anna!! 
Det å kome på slike stader å få sjå slikt eit syn gjer noko med ein, og i eit par minutt er eg faktisk smertefri og det er einaste tida eg kan sei at eg ikkje kjenner ei einaste smerte – å for meg som går med store smerter 24/7 er det ubeskrivelig!!
Men det er beklageligvis ikkje same virkninga om eg set meg i eit fly å flyg over sjølv om det er nok så vakkert!!, men nok om det……………………
Etter 4-5 veker med lungeproblem skulle eg få eit litt sykt innfall i slutten av oktober…den flotte hausten og fjellfoten kribla ekstra og i det eg, Cecilie og mamsen går oppover Leirvågfjellet så ser eg innover Hjørundfjorden og sei at på søndag vil eg inn dit blir dåkke med!?...og vips var vi klar for familietur inn dit!! Mannane var med på opplegget så dei skulle ta seg av barna og dei firbeinte etter mi meining uforsvarlig å ta med seg hunda på slike toppa inne ved vatnet for fiske og grilling.
Rokken midt i bildet og den ser du på fleire av bilda frå turen inn til vatnet!...

Fantastisk flott i fjellet og herlig å gå innover, musikk for øyrene når eg spør gubben «ekje det greitt ditte da?» og med sola som snike seg gjennom det lette skydekket og gjer bladverket om til skinnande gull kjem det – «jau det er faktisk veldig deilig når du først he komt deg ut og ikkje minst i slikt ver». Då vi kom inn var det nesten slik at eg hadde lyst å berre vere igjen ilag med dei for det var jaggu koselig med alle på tur!!...


Timmen på veg innover, og Katja tek bilde av hunden sin - skal tru kven ho er lik!? ;) 
 Heile gjengen samla under Rokken for litt mat før damene legg ut på tur...Skaret vi gjekk ser de rett bak og trur dei fulgte oss frå bålplassen...
Men, eg hadde ikkje trengt å kjørt heilt dit for ein slik tur så det var berre til å utfordre seg og begynne klatringa. Eg viste vi skulle klyve ganske så høgt og bratt opp renna før det blei litt «slakkare» så det var berre å gå på!!...
Å klatring vart det omtrent med ein gang, og i første kneika gjekk det eit støt i ryggen på meg slik at eg kvapp skikkelig til med det resultatet at kameraet som eg hadde rundt halsen deisa rett i fjellet og knuste linsa!! Herreminhatt…eg som skifta linse før eg gjekk frå vatnet for den som var på er så sleta at no måtte eg sette på ei ny og bra linse!... Ja, to bilde tok eg med den!!...fordelen med at eg øydela ho akkurat der var at eg var til fjells og det er lite som kan få meg sur då ;) 
Å bratt var det veldig lenge og eg kjende at det her blir ikkje enkelt ned igjen, men eg ville mest fokusere på å nå toppen før eg skulle begynne å gru meg for turen nedover.
For å sei det greitt så er eg glad for at kroppen er vel vand med å gå oppover, pusten var ikkje 100% men då kan ein berre stoppe og drage inn nokre ganga før ein går igjen. Hørte frå ein valpekjøper men eg veit ho er spek så det var ikkje eit mål å klare den tida, men var noko å gå etter 50 minutt - 1 time inn til vatnet og to opp………vi berekna å klare det på maks tre frå vatnet.
Vi var tre sprekingar som gjekk – som regel er det eg som går først men vi starta litt seint (kl. 13.15 frå vatnet) og mamsen var dritredd for å at det skulle bli mørkt før vi kom ned til vatnet igjen så ho «flaug» oppover. Cecilie såg opp og har bestemd seg for at i løpet av dei neste 22 åra skal ho på eit punkt vere i like god form som mamma er no – ja tenkt ho blir 60 år i desember!!
Etter kvart blei det litt tripp trapp oppover…når vi skal utfordre oss sjølve er det litt greitt å få ta det i eige tempo og få puste aleine – men så er eg litt «hønemor» og ville ikkje akkurat forlate turvenen min. Men då vi nærma oss skaret så hørte eg til slutt på ho og gjekk litt frå. 
Oppe frå renna og klar for å ta fatt på siste delen rundt toppen...

Å det var greitt å gå sjølv i snøven der eg sleit med fotfeste og innimellom gjekk gjennom, slike «stikk» er det værste for min rygg så eg blei skikkelig utfordra og skulle mykje heller gått den bratte renne ein gang til enn på snøven. 
Frå skaret skal du runde toppen og gå mot nord og bestige den mot sør…Eg såg to skikkelige sprekingar som «sprang» oppover og dei gjekk opp frå sør!! Eg spurte dei om ikkje det var vel sprekt - «ja det er nå litt luftig» - jaha litt luftig sa han og skite sa eg...
Midtveis tok eg igjen mamsen å då vi stod rett nedfor toppvarden lurte vi på kva i helsike vi gjor på!! Eg fekk ikkje skikkelig feste på snøven, og visste ikkje om eg skulle klare det så då var det berre å lage seg eit lite mål om å kome opp slik eg fekk sett Hjørundfjorden og eventuelt ta ei pause før siste delen. Men pause var unødig for det gav sjølvsagt adrenalin nok til å nå toppen, men litt skummelt med glatt snø på ein så luftig plass med ca. 1000 meter rett ned til høgre!! 
Mamma gjekk først då og sa du må ikkje sjå til høgre…neida skulle fokusere rett ned på føttene mine, men plutselig høre ho eit hyl «e sa du ikkje skulle sjå ned der!» «ja men for søren eg har då SIDESYN!!» hahahahaha…
Då det var  ca ti meter igjen til toppen så såg vi Cecilie nedi den værste sona og steik kor glad eg blei! Etter eg hadde gått å sett bak for å sjå om ho kom og bekymra meg for om ho hadde stoppa så var ho der :) så eg gaula litt forskjellig tull også måtte eg motivere litt – «steik kor bra du e!! Berre litt igjen no så er det såååååå mykje lettare» eller nåkke i den dur ;) Eg visste kor langt det såg ut akkurat der og viktigst å berre kome seg opp til kanten og då var det på ein måte gjort. Seinere kunne ho fortelle at rett før ho såg oss så var ho glad det var skygge og dritkaldt elles hadde ho nok satt seg rett på rumpa å venta...så slettes ikkje dumt å gå seint på hausten. 

Toppen nådd kl. 15.32 og vi så nøgde, men brått kor kaldt det blei!! Så mamma ville berre skive seg inn og gå ned igjen som sjølvsagt var heilt greit medan eg venta på Cecilie…tok bilde og naut utsikta der eg vart kaldare og kaldare...
Usminka sanne meg og faktisk steike nøgde med meg sjølv... 
Er vel ikkje rette plassen å ta bilde og brife for vi er nok samde i at vi ikkje akkurat vise oss frå vår beste side akkurat her ;) Men, det drite vi i!! :))
De skulle ha sett bilde av meg etter ein halv time i blestn på toppen!!...Cecilie la ut eit bilde der det ser ut som eg har fått issvolla på innsida av nasen, raud og forfrosen, ja rosa var eg...og kan forvekslast med ein rosablogg ;)


Litt før fire kom Cecilie med eit stort glis om munnen!! Å ho berre måtte lene seg ut mot kanten og sjå 1000m rett ned for det fikk ho kikk av, og eg fikk litt hetta og blei litt streng vettu ;) Men ho hadde sjølvsagt full kontroll…skulle ta bilde av ho, men hadde problem med å trykke ned knappen for eg var så sinnsykt kald!!... Men eit par bilde av oss fekk vi før vi gjekk frå toppen bikka fire. Alltid værst ned og spesielt når du skal ned ein så luftig topp for det er umulig å ikkje sjå 1000 meter rett ned!...
Her kjem Cecilie oppover og klare du å sjå mamsen der nedi også??...Cecilie i rosa, men mamsen går litt meir i eitt med fjellet i si lilla jakke...
Cecilie øvst også ser du mamsen litt lenger ned...
 Ved det øvste vatnet her er Styggedalen...
Då vi skulle begynne på det bratte snøpartiet datt eg på ræva og fikk ikkje særlig godt feste så eg berre satt og skudde fart…skulle sjølvsagt hatt film der eg fauk nedover snøven på rumpa!! Absolutt beste måten å kome ned der på ;) 
Ein liten rast på kanten av renna før vi gjekk på utfordringa nedover...

Nedover renna gjekk sååååå mykje betre enn frykta, men er litt redd disse to jentene var litt lei av å høre «går det bra med dåkke? Her må dåkke passe dåkke! Her er det litt ekkelt, her må de vere forsiktig, her er det skummelt!» osv. Fikk innimellom ei tilbakemelding om at det var eit godt teikn at dei var stille for dei konsentrerte seg...det var då eg skulle hatt propper med musikk på øyrene slik at eg vart stille ;)
 Til slutt var det sjarmør etappa igjen til bilen og der var vi halv sju…

Ein fantastisk tur som av oss vanlige folk bør ha ein dag og gjerne sommarhavåret før det kjem særlig snø på toppartiet. Det er ein bratt, luftig og krevande tur så ein bør både vere trent og fjellvand for å gå. 

Overraskande nok ikkje ein sår muskel måndag eller i dag!!...At ryggen verka verre nåkken daga det tåle eg for ei slik oppleving. Men nervesmertene i foten skulle eg sjølvsagt ønskt var vekk, men når dei dirra for intenst så ser eg berre ut mot fjella 

Nydelig himmel inni fjorden i dag tidlig så eg sa til gubben «steik sjå kor flott og der har eg vore!» og eg blei blåst av stolen av svaret «ja eg kunna tenkt meg det sjølv eg» !!!...wow det der lova godt for neste år :))


I går spurte Keesha så fint om tur til Leirvågfjellet og eg klarte ikkje sei nei, men i dag skal vi ha ein klatrefri dag…gjer det du ønske ut av dagen, men husk nesten ingenting blir betre av å sitte stille
Klem –Anja-

Kullet er godkjent...

...kom tikkande inn på e-post ikkje lenge etter vi var komen heim etter tur til veterinæren. Etter helsetest, vaksinasjon og ID-merking vart...