tirsdag 3. november 2026

Fofattarmøte med Margreth Olin

Akkurat i kveld vil eg dele dette før eg går til sengs. Eg sit ved bordet og ser rett mot kjøkkenvindauget. Det er mørkt ute, og glasset speglar mest berre lyset frå kjøkkenet bak meg.

Vanlegvis sit eg her og ser på dei vakre fjella og fjorden – eit levande måleri som endrar seg frå dag til dag. Lyset og stemninga på fjorden og i fjella inspirerer meg. No er alt svart, men eg kan berre late att augo og drøyme meg nokre timar tilbake – då vi sat her og åt, og såg på den rosa himmelen.



Eg kjem til Sula bibliotek i god tid. Lokalet er allereie nesten fullt, men det kjem framleis folk sigande inn døra bak meg. 

Eg set meg i ein av dei gode stolane heilt bak i lokalet – litt lågt, men eg sit ganske så greitt der eg ser rett over skuldrane og mellom hovuda på dei som sit lenger frammover.



Margreth fortel med stor innleving frå første ord, og ho seier at ho har skrive heile livet. Heilt frå før ho starta på skulen, og som 5–6-åring skreiv ho si første setning: «Lamma lyser». Det var det første møtet hennar med det å fange ein augneblink.

Ho har halde på med filmskaping i over 30 år. Som ho seier så tek ho til å bli godt vaksen – eller som eg meiner, ho nærmar seg ein god vin, og ein god vin kan ha mange slags årgangar, alt etter kven som smakar. Alder er berre eit tal, og vi er så gamle eller akkurat så passe unge som vi ønskjer å vere.


Ein fantastisk, prisvinnande filmskapar der forlaget har hatt ønske om at ho skulle skrive bøker. Hjå Oktober forlag der har ho ein mann som har venta lengst på ho...


I 2024 debuterte ho som romanforfattar med «Song til mor». Allereie før ho var ferdig med den, ønskte ho å skrive ein ny roman. Den skulle vere humoristisk, lett, ikkje for tung, og handle om lyst og vaksent begjær. 
Eg tenkjer forlaget vart nøgd, og eg håpar eg får litt tid i haust til å setje meg ned og lese den. Eg har høyrt «Song til mor» som lydbok, og det er heilt supert at forfattaren les sjølv.


Etter ei fin stund går ho over til det vi mest har kome for, å høyre om den ferske romanen «Utan språk for kjærleik».


Det kjem ganske så flirfullt «Dette får bli mellom oss» – eller, det er vel long gone. Så fortel ho om ein mann ho har vore venn med, og innimellom litt meir. Ho har alltid tenkt at kjærleik, det har ho grei peiling på, men det viser seg i ettertid at ho faktisk ikkje har det…og eg undrast då - Kven har vel det?


Ho skildrar så godt det eg set pris på – lyset og stemninga i naturen. Ho trekkjer òg fram at Fedrelandet berre er ein liten del av ein stor heilskap. 

Ho fortel at ho skaper det ikkje, men samlar det inn, omformar det og gir det tilbake 🤍


Vi lever i eit eldorado, sei ho – eg håpar så mange høyrde orda hennar, for dei er så mykje sterkare enn til dømes dei eg har brukt før. Orda hennar blir så verdifulle fordi dei kjem frå, akkurat ho.


Det første ho les frå boka, fyller rommet samstundes som det kjem små, fine lydar frå eit lite barn som ligg inntil brystet til mor si...


Ho rundar lett av med å seie at ho har samla alle kjekke menn ho har møtt, og pakka dei godt inn i «Vandrepokalen». 

Ho legg til med eit glimt i auget og smil om munnen - Til dei som trur dei kjenner han, og viss han er singel, «Be han ringje meg!» :))))


Så eg gler meg til å lese boka! Og så kunne eg veldig gjerne tenkje meg å gå over Oldeskaret – frå Nordfjord til Sunnfjord!! Turen er alt googla


Med disse orda - hadde eg berre eit ønske om å kanskje gjere nokon merksam på boka...

Klem -Anja-



søndag 1. november 2026

Er vi alt komen dit...


...at vi faktisk skriv 1. november!?

Det er ikkje alle dagar og datoer ein hugsar, i alle fall om vi skal tenkjer på vanlege kvardagar, men akkurat denne dagen trur eg at eg vil hugse ei tid framover.


Det starta med kvalitetstid med det vesle, store menneskebornet mitt - den vesle skatten som allereie er så stor både i ord og utrykk, i det han gjer og det han ser. Det at ein liten gut på tre år ber oss om å sjå alt som er rundt oss, på berget, graset, blomane og steinane. Det er som han ser på detaljane i livet rundt seg. Han ser på landskapet rundt seg som endra seg med vêret og ikkje minst fargane på skyene. Det er ekstra stas å rope «mamma, sjå, himmelen er rosa!» - eg tenkjer at han trur den er farga slik akkurat for meg. Det er som om han i stor begeistring gir det i gåve til meg ♥


Eg tenkjer på det når vi går rundt - om det er i hagen, i skogen eller berre langs vegen. Når han ser to strekar som kan vere røter, gras, pinner etc. sett saman og kan likne på ein L bryt han ut «sjå der er Ludvig sin bokstav!» - Rasmus er stolt onkel Rasmus for vesle Ludvig. ikkje det at han akkurat veit kva relasjon det er, men ein god kompis er og vil han bli. 


Så spora eg igjen litt av, ja, nett slik eg har så lett for og for vane å gjere…Men etter ei fin morgonstund åtvi frukost før Rasmus skulle få tilbringe dagen saman med bestemor og farfar ♥

Kristian og eg tok med kvar vår hund for ei kjæraste-tur til min favoritturen min på Sulafjellet - Sulebakkhornet!! 


Vakkert i fjellet og alt som er rundt...
Vi tek turen roleg, ja akkurat i passe tempo. Vi stoppar opp for å sjå det som ligg framføre oss, ved sidan, nedom og bak oss - vi tek inn alt det naturen byr oss på. 
Så takksam for å få vere akkurat her!


Alt det rare ein kjem over, slik som her eit lite hol i berget, og inni der i mørkret eit heilt liv, ja mykje liv...

Det å få sitte på toppen og berre ta inn alt, spise litt og verkeleg kose oss - det er verkeleg augneblikk eg set høgt.

For ein dag, for ein natur og for eit vêr!! Vi kunne ikkje ha hatt det betre, og eg er så sjukt takksam for at vi får oppleve slike fine ting som vi kan ta med tilbake til minnebanken...


Vel heime diska Kristian opp med ein fantastisk lutefiskmiddag. Sjølv gjekk eg i hagen med lykt på hovudet for å plukke bjørnebær, som eg kokte inn til pai og is... 

Perfekt avslutning på helga!


Måtte vi få til fleire slike stunder! Men no først - Tusen takk for turen kjære ♥♥♥

Klem -Anja-

torsdag 29. oktober 2026

29. oktober - for meg ein merkedag

Det blir litt mimring innimellom, og eg kan sjå tilbake på så mykje fint i «hundegalskapen» – eit liv fylt med mykje godt innhald, gleder og sorger, mykje gøy, ein heil del galskap, opplevingar og kunnskapsbygging. Ikkje minst mange gode og fine venskap.
Når vi er midt inne i hausten, og dei koselege, mørke og stormfulle kveldane er her og set sitt preg på kvardagen – ja så kjem det også minna fram. Dei held fram med å vekse og blir eit år eldre for kvart år saman med denne merkedagen. Den 29. oktober 2000 såg mitt første flat-kull dagens lys, éin hannhund og seks tisper! Eg hugsar den første tida som om det skulle ha vore i går. 



Det blir kanskje litt slik med dei aller første. Når vi no går heile 26 år tilbake i tid, var det og ei heilt anna tid. Likevel hugsar eg godt «lille», fine og velkonstruerte Atos, han som raskt vart NVCH. Der lærte både hund og førar mykje, og sjølv vart Odd Johan etterkvart dommar. Kvasneset`s Atos fekk CK på utstilling sjølv om han såg ut som ein liten vakker mygg – ja, i alle fall sett i forhold til alle «ponniane» han stilte imot. Kvasneset`s Aidi, til dagleg Shiva, flytta til Molde og var ei nydelig, fin og mild tispe. Kvasneset`s Aira i Utvik var ei fantastisk fin og herleg tispe, og eg gløymer ho aldri då eg såg ho att på utstilling på Eid! Kvasneset`s Akira flytta til Lauvstad. Ho fekk namn etter mor si, Kira, og minte meg veldig om ho då ho var kvalp.
Kvasneset`s Amy var min første eigenoppdretta hund. Ho vart ingen avlshund, men var fantastisk på alle vis – linjevakker og moderat vinkla, slik ein flat skal vere, og med eit herleg temperament og stor arbeidsglede. Eg tek gjerne ein slik hund igjen! Kvasneset`s Anja Fanta fekk namnet sitt fordi dei på Bønes i Bergen gjerne ville at namnet på A skulle bety noko, og Fanta «faenta» kunne dei seie om ho gjorde noko gale, men det offisielle namnet vart Kvasneset`s Anja Fanta, og det var jo fint. Huska eg flaug ned med ho like før jul slik eg fekk hilse på alle. Fanta fekk diverre eit kort liv då ho knakk vekstsona i hofteleddet. Operasjonen gjekk fint, men ho knakk den opp att etter å ha glidd på ein snødekt planke i skogen (om eg ikkje hugsar feil). Lise & co. kjøpte seinare ein ny hund, «Bjørk», frå B-kullet vårt.
Kvasneset`s Ayla var òg litt ekstra spesiell. Ho var hunden til venninna mi, og det gjorde at vi hadde mykje kontakt. Ho likte ikkje utstillingsringen noko særleg til å begynne med, men etter kvart prøvde eg å gå i ringen med ho, og då viste ho heilt andre takter! Vi hadde det mykje moro. Første gongen øydela eg nesten for ho fordi eg ikkje skjønte kva dommaren gjorde... kunne ho verkeleg vere så bra? Etter kvart vart det både cert og ikkje minst mange gøye venstresvingar! Ei herleg lita, velkonstruert og balansert tispe som eg er så glad for å ha med meg langt baki linjene her. 

Tre generasjonar, frå høgre: Ayla, Lisa og Nora...

Eg fekk kjøpe tilbake to kull på Ayla, og eg var så heldig å få Kvasneset`s Frøken Lisa som den einaste kvalpen i kullet 8. mai 2007. Ho fekk igjen eit kull som førte linja vidare til dei hundane vi har i huset i dag:

  • Kvasneset’s Ayla – 29.10.2000
  • Kvasneset’s Frøken Lisa – 08.05.2007
  • Kvasneset’s Himmelske Honoria – 15.06.2010
  • Kvasneset’s In Case Of Christmas – 24.12.2014
  • Kvasneset’s Oooh La La La – 07.03.2018
  • Kvasneset’s XOXO – 06.03.2022
  • Kvasneset’s Bright Shining Star – 26.10.2024

Sansa (K. Bright Shining Star) er den siste som er fødd av denne linja. Ho fylte akkurat 2 år, no på måndag, og eg håpar eg skal få kvalpar etter ho ein dag òg. Har så god kjennskap til disse linjene og håpa eg får fortsette med dei i fleire generasjonar. 
Men no aller først gler eg meg stort til ein ny kvalp frå kombinasjonen mellom Frøya og Loke, som eg har så uendeleg stor tru på! Frøya er etter Keesha - halvsøster til Abi og på den måten linjene med, og ikkje minst har eg med Bajas der som farfar til Frøya.

Før eg hadde dette aller første kullet, hadde eg lese og studert avl og oppdrett i over tre år. Linjene måtte eg sjølvsagt berre spørre meg litt fram til, og eg er utruleg takksam for at eg, som heilt uerfaren, fekk lov til å bruke Kristine sin Bogart.

Det er så mange fine minne å sjå tilbake på. Eg set ufatteleg stor pris på alle vennskapa som har kome til i løpet av åra, både i inn- og utland. Ikkje minst er eg takksam for alle som har kjøpt kvalp frå oss, og som tek så utruleg godt vare på hundane sine ♥
Etter kvart som tida går, og livet kanskje har gitt mykje bra, men kanskje òg ein del motgang, så lærer i alle fall eg å setje pris på kvardagen. Ein kvardag med ein hobby som livsstil der eg ikkje lenger har tid til dritt – eg vil, og håpar, at vi gjennom samarbeid, ærlegheit, deling av kunnskap og ikkje minst det å glede oss på vegner av andre, vil kunne tilføre dei rasane vi forvaltar mykje godt.
Gjer dagen bra for deg og dei rundt deg, ver snill og gje eit lite smil med glimt i auga!
Eg håpar eg får halde fram med dette i mange år framover og jobbe vidare med desse linjene i fleire generasjonar. Å kunne få berike ein familie med ein herleg firbeint har blitt ein av dei tinga som gjer livet mitt heilt! 
Ønska de alle ei innhaldsrik dag ♥♥♥
Klem -Anja-

torsdag 8. oktober 2026

Sluttstreken er dregen

...den er i alle fall påbegynt med dette skrivet. Eg trudde eg hadde skrive det siste i denne lange saka, men eg blir faktisk så provosert når eg ser ut vindauget i dag - ja, så provosert at dette berre MÅ ut gjennom fingrane. 

Takksam for at eg får bu på ein stad som dette – mindre takksam for at vi har hatt ein kommuneadministrasjon som ønskjer å øydeleggje den vakraste staden i kommunen – ja, kanskje i fylket. Dette er ved opninga til Hjørundfjorden som eg alltid omtalar med emneknaggen #verdasvakrastefjord. 

For ein stad dette er..!!

Skal fellesskapets perler ofrast for tekniske snarvegar?

I dagens samfunn blir det snakka fint om berekraft, samfunnsutvikling og det grøne skiftet i kommunane våre. Men når teorien skal setjast ut i praksis, opplever vi beklagelegvis det motsette - for meg ser det ut som vi har - Ei arrogant kommune som overkøyrer eigne innbyggjarar, og som gløymer at verdien av urørt natur og opne strandsoneområder ikkje kan målast i kroner og øre eller teknisk saksbehandling...Det må seiast at kroner og ører her kjem negativt ut - så kommunen har ingen plusside her heller.

Planane om å plassere eit sju meter lang og fem meter høgt dominerande pumpestasjonsbygg - midt i strandsona på Sunde er eit skrekkeksempel på det her. Det er ikkje berre snakk om eit teknisk anlegg, for det er snakk om ein direkte invasjon og ei rasering av kulturarven vår på den vakraste staden vi har i området.

Kommuna forsvarar dette bygget med at det gamle plangrunnlaget frå reguleringsplanen gir dei lov, og at moderne trekleding og saltak skal «dempe det visuelle inntrykket». 

Men uansett kor mykje trepanel ein spikrar på ein fem meter høg pumpestasjon, så vil han framstå som ein framandlekam og ein visuell mur i eit landskap som i dag gir folk rekreasjon og sjelefred - PUNKTUM.

Det blir hevda at tiltaket ikkje vil forringe folk sin tilgang til fjorden, men sanninga er at opplevinga av området blir dramatisk dårlegare for alle oss som nyttar oss av det. Ikkje minst alle som er på gjennomreise og turistar som sel ut dette vakre motivet til verda og som igjen gjer folk nysgjerrige på den vakre naturen Noreg har å by på. Dette er heilt klart med på å øydeleggje.

Kommunen vel den enklaste og billegaste tekniske løysinga, framfor å ta omsyn til menneska som bur her! Dei kunne lagt det litt lengre frå fjorden, ikkje heilt ved den.

Det kom inn tydelege og saklege merknader frå naboar innan fristen. Det blei peika på alternative plasseringar, og det kom fram ein stor skepsis til korleis dette vil ødelegge utsynet og nærområdet. Likevel vel dei å skubbe innvendingane til side med eit pennestrok. Dei konkluderer kaldt med at det «ikkje er grunnlag for å ta nabomerknadane til følgje».

ER DET ALLE NABOAR, eller folk som nyttar seg av denne staden som veit kva som skjer her!!??


Medan ein i andre kommunar og på andre stadar i landet - ser folk og politikarar som kjempar iherdig for å ta vare på lokal kulturarv og tilrettelegge for framtida på lag med innbyggjarane. Verkar det som om rasering av område og natur er førsteprioritet her hjå oss. Ein må faktisk byrje å stille spørsmål ved kven det er som behandlar desse sakene, og måten ting blir lagt fram på. 

Akkurat i saka om dette renseanlegget og pumpestasjonen er det tydeleg at det har gått prestisje i prosjektet. Det verkar som om det har vore for store eigeninteresser involvert.

Sjølv i dei tilfella der «vi» som kjenner nærområdet best, har orientert sakleg om heilt tydlege feil og manglar i planane, har responsen vore total mangel på å høyre etter og ta med tilbake til kontoret. Til meir motbør og saklege motargument dei har fått, dess meir innbitte og låste har dei blitt på at akkurat her skal anlegget vere. Svara på feila som har blitt påpeika glimrar med sitt fråvær, men viljen til å overkøyre folket står fast. Ein slik framgangsmåte høyrer ikkje heime i eit ope lokaldemokrati der ein skal lytte til innbyggjarane sine røyster. 

Denne saka er ikkje bra, og det lukta skikkeleg dårleg av den. Ikkje berre politisk, men også administrasjonen i Sula Kommune har lukta dritt. Ein av dei, tilbake i tid, klarte til slutt ikkje å argumentere mot meg på telefon, og valde i staden å nytte hersketeknikkar og upassande ord. 

Eg har vore med i fleire møte, og på eit spørsmål eg stilte tidlig i saka – om kvifor dei ikkje hadde tenkt å legge det ut forbi Sandvika mot Eltrane – var det ein som innrømte at den tanken ikkje eingong hadde vore diskutert i administrasjonen/kommuna. 


Sjølvsagt treng vi betre rensing av avløpsvatn i Ålesund og Sula, og ingen er i mot reint vatn i fjordane våre. Men det må vere mogleg å ha to tankar i hovudet samstundes. Infrastruktur må planleggast på lag med naturen og folket – ikkje på tvers av dei. 

No når ein også gjev dispensasjon frå forbodet mot bygging i 100-metersbeltet langs fjorden, skal fordelane vere «klart større» enn ulempene. Kven er det eigentleg sine fordeler det er snakk om her? Det er i alle fall ikkje fordelane til dei som mistar ein unik utsiktsplass og eit kjært friluftsområde, samt skyhøge kommunale kostnadar.

Med denne avgjerda set også kommunen ein urovekkjande presedens. Når dei no vel å gje dispensasjon i strandsona for eit ruvande teknisk anlegg, reknar kanskje vi i lokalbefolkninga med at det heretter vil vere opna for ein langt smidigare praksis i framtida. Det bør i alle fall ikkje vere spesielt vanskeleg å få godkjent framtidige søknader som faktisk omhandlar reelle fordelar for befolkninga i strandsona – og i andre høve der det overordna omsynet til folket, friluftslivet og den sårbare naturen vår blir verna og ivareteken på ein positiv måte. 

Når kommunen kan gi dispensasjon for betong og tekniske snarvegar, må dei i det minste kunne gjere det same når målet er å løfte livskvaliteten til innbyggjarane.


Dette er bygget kommunen vil ha ved berga på Sunde...


Dette vedtaket viser ein urovekkjande mangel på respekt for innbyggjarane si røyst. Om kommunen skal halde fram med å overkøyre folket på denna måten er eg redd vi etterkvart sit att med ein rasert natur og eit fattigare lokalsamfunn. Eg hadde håpt at kommunen snudde, men no er anlegget på Kongshaugen snart klar. Men, med tanke på pumpestasjonen på Sunde - er det mogleg at dei lyttar til naboane og finn ei alternativ plassering som tek vare på både miljøet, folkehelsa og den vakre kystnaturen vår!?


Det at dei i dag kom med gravmaskiner, som kanskje skal starte på grunnarbeidet til ein pumpestasjon her, er for meg uforståeleg!! 

Del av mi klage - «Nabomerknad frå Anja Roiha Sunde, datert den 08.09.2025»

«Det er nytta feil, ein gammal arealplan for området. Eg undra på kvifor det skal byggjast eit slikt «dominerande» hus i strandsona på den vakraste staden vi har i området. Det burde vere muleg å leggje den litt lengre frå denne vakre utsiktsplassen og eit godt brukt område. Kanskje kan det leggjast i tilknytting til det «anlegget» som ligg ved brua til Pebakken(?). Bygget i seg sjølv er ikkje så stort, men i samanheng til området det ligg i så synes eg det blir stort og dominerande for omgivnaden rundt.»


Det har sikkert vore tydeleg gjennom meir enn 11 år at dette er ei skikkeleg lei sak!! Eg har framleis inga forståing for at politikarane i denne kommunen har vore så lite oppegåande. Beklagar, eg tek ikkje ein og ein, men berre skjer alle over ein kam – for det er (nesten) INGEN som har hatt ryggrad til å seie at vi skal leggje dette lengst ut på øya for å få det ut i havet. Nei, i staden påfører vi innbyggjarane store kostnadar med å sprengje ut det vesle Leirvågfjellet og pumpa dritten lange vegar for å finmaske den mest mogleg før vi skal spyle den ut i fjorden. 

Prosjektet kallast Blå Fjordar eg meiner det burde vere Brune Fjordar!!

Då kan vi samstundes oppdatere oss litt: Storfjorden, der Geirangerfjorden er ein av den, er ein verdsarvfjord. Skip som går innover der, møter strenge krav til utslepp. Men vi som bur her, og som faktisk har høve til å føre avfallet vårt ut i storhavet, vi pumper avføring, bakteriar, antibiotika og kjemikaliar rett ut i fjorden!! Forstå det den som vil. Dette er ein av dei største «katastrofane» som er gjort i Norsk natur. Hadde vi budd på Toten eller i Brumunddal, kunne ein kanskje forstått det, men vi bur langs kysten og har inga unnskyldning for at hovudet på så mange folk ikkje har vore intakt. 

Dette er ikkje eit «FjordMonster» men ei rørledning som skal lengre inn i fjorden for å koblas på renseanlegget på Kongshaugen...


Eg har skrive mykje om dette før og du kan søke renseanlegg/reinseanlegg her på bloggen så kjem noko opp...

Eg beklagar på det sterkaste at eg ikkje kan beklage om nokon kjenner seg støtt av det dei les. Eg vil også beklage at eg har vore mindre høfleg i mine uttalingar, men eg meiner det er på sin plass her...

Ønska de alle ein fargerik og luktfri haustdag!!

Klem -Anja-

onsdag 7. oktober 2026

Kvalpa født

Takker Bente og Arild for at dei har sendt meg bilder, videoar og snapper...ser framover til fortsettinga!

Les meir om kombinasjoner her!!

Etter ei lang blokking kom det 9 herlige kvalpa til verda laurdag 3. oktober - 5 hannar og 4 tisper. Den eine svak og sjølv etter super innsats av Bente &co sovna den minste guten inn. Slik er den harde realiteten av å vere oppdrettar då det er kort veg mellom liv og død, på dei nyfødte små firbeinte skattane...

No er der 8 herlige små som vi håpe skal vekse seg store, bli sunn og sterk ♥ 

Gler meg så utruleg mykje over dette kullet - slik er det nok alltid, men no er det lenge sidan sist. I tillegg har det endeleg kome kvalpa etter Loke - noko vi håpa på og prøvde på første gang for snart 1 år sidan. 

Her er biletet eg fekk i går og dei fine nurka er alt blitt 3 dagar ung i livet...

Gler meg veldig til å følgje dei i livet litt meir på avstand enn eg normal gjer... 

Klem -Anja-

Fofattarmøte med Margreth Olin

Akkurat i kveld vil eg dele dette før eg går til sengs. Eg sit ved bordet og ser rett mot kjøkkenvindauget. Det er mørkt ute, og glasset spe...